Innestengte følelser kan bli til traumer for kroppen vår. Gabor Matè skriver svært interessant om dette i boka Når kroppen sier nei – prisen vi betaler for skjult stress. Å uttrykke egne behov, meninger, få utløp for kreativitet og vårt personlige uttrykk er sunt for helsa vår.
Det kan gjøres på mange måter; noen får det via jobben sin, andre i rollen som forelder eller i resonnans med en partner, andre får det via hobbyer.
Barn kan dette!
Som barn leker vi mer, gir fritt utløp for følelsene våre, bruker stemmen, gråter, sier det vi mener, bruker kroppen aktivt, hopper, løper, danser, synger – vi har langt mindre hemninger og vi lar følelsene våre komme til overflaten uten skam.
Helt til vi i større eller mindre grad blir avlært dette. Vi lærer å kontrollere følelsene, «skjerpe oss», bite oss i ting, kjenne plassen vår, «oppføre oss», opptre behersket. Noen blir avlært disse tingene allerede mens de er små, noe som kan få dyptgripende konsekvenser for det emosjonelle livet, på psyken.
Men de fleste barn får heldigvis være barn i relativt stor grad, og får lov til å «frustrere» og bli akseptert på tross av sine uttrykksformer. Innen moderne pedagogikk er det mer og mer rom for å akseptere og anerkjenne barns følelser, fremfor å skulle endre dem eller irettesette barna for å skåne omgivelsene. Jo mer barn kjenner på denne aksepten, jo dyktigere blir de i ferdigheten med å uttrykke seg selv, vise følelser, gi utløp for følelser og håndtere dem på en sunn måte – også senere i livet.
Følelsen av stagnasjon og avskårethet
For har vi først kjent på dette, kan vi også plukke opp tråden igjen når vi blir voksne. Men en travel hverdag med mye fokus på alt som «må» gjøres, blir det ofte få arenaer for dette. Ergo: vi må skape dem selv!
Å gi uttrykk for det vi mener kan gjøres på mange ulike arenaer, men noen ganger handler det også bare om at vi ikke «føler» nok i hverdagen, vi kjenner på stagnasjon, at det rasjonelle og praktiske tar overhånd, og vi kan lengte tilbake til tider som barn eller ungdom da livsstilen ga mer plass for dette. Samtidig sitter vi mye, lever i innarbeidede rutiner med kun et fåtall toneleier, kroppsbevegelser og måter å kommunisere på.
Finn rom og tid
Så, innimellom, sørg for litt tid for deg selv, helt alene. Vi har nok alle varierende behov for dette, men jeg tror alle har godt av å være alene innimellom. Og jeg tror det er sunt å benytte noe av den tiden til å komme litt mer i kontakt med oss selv og vårt indre.
Glemme alle omstendigheter, ytre forventninger, bare være deg selv og la følelser få fritt utløp. Gjøre de tingene som var naturlige for oss som barn; danse, synge, bare la oss følge med humøret uten å måtte noe som helst… Kanskje gråte, om vi føler for det.
Finn uttrykk som beveger deg
For noen sitter dette langt inne. Faktisk så langt inne at de ikke helt vet hvordan, ikke får det til. Det kan hjelpe å sette på musikk. Noen ganger kan vi kjenne på en følelse uten å sette helt fingeren på hva slags følelse det er, eller hvordan vi skal få utløp for den. Vi vet ikke om vi helst vil le, gråte, kjefte eller bare løpe vår vei. Det kan være frustrerende.
I slike tilfeller kan et visst musikkstykke eller låt plutselig resonnere med deg. Du merker det med en gang du hører tonene og/eller teksten. Det samme kan en film gjøre. Eller et dikt, eller en naturopplevelse eller et kunstverk. Det treffer noen strenger inni deg som nettopp var de strengene som for tiden var litt for stramme og som du trengte å få vibrert litt. Kanskje behøver du ikke gjøre noe mer. Bare lytte til musikken, fortape deg i solnedgangen eller kjenne hjertet slå til filmen.
Gi slipp
Eller kanskje det setter i gang noe i deg. Kanskje du kjenner et behov for å bevege deg til musikken, eller synge med. Dette kan virke forsterkende og løse ekstra godt opp. Følelsene dine får en kanal. Det er ikke sikkert du behøver sette ord på noen konkrete følelser, de bare smelter ut og bort med vibrasjonene som resonnerer med deg.
Men følg intensjonen din. La kroppen beveges om den vil beveges. Ikke vurder eller døm eller føl deg dum. Hvis du føler for å gråte, så gråt. Du trenger ingen «grunn». Gråt er rensende, forløsende.
Selv i et relativt problemfritt og lykkelig liv dukker det opp små og større frustrasjoner, frykt og sorg som kanskje ikke får utløp der og da, men som samler seg opp over litt tid og som trenger å få et utløp. Ikke mye er så effektivt som gråt.
Lær av barna
Se bare på barn. De gråter stadig vekk. Ikke fordi de er ulykkelige, men fordi det er en helende måte å få uttrykk for følelser på, fremfor å holde dem inne. De hensyntar seg selv, og tenker ikke over hva folk måtte tro eller mene. Vi voksne har kanskje noe å lære?
Når ga du selv slipp på «alt» og bare fulgte dine egne behov en liten stund?