Verdien av hverandre – Fellesskapenes forvitring i et individualisert samfunn av Gunnar Jakobsen.
Hvilken skole, hvilken idrett, hvilket helsevesen og hvilken kultur ville vi bygget, hvis vi tok fellesskapet like alvorlig som friheten?
Noe grunnleggende er i ferd med å forsvinne i det norske samfunnet. I skolen, idretten, helsevesenet og kulturlivet ser vi de samme mønstrene gå igjen: individualisering, markedstenkning og New Public Management svekker sakte, men sikkert de fellesskapene som har bundet oss sammen.
Da Gunnar Jakobsen vokste opp på 80-tallet, lekte barna i gata og spilte fotball på løkka. NRK var eneste TV-kanal, og kino og bibliotek var faste møteplasser. Norge har siden da gjennomgått store samfunnsendringer. Våre individuelle muligheter har ekspandert de siste tiårene, men hva har gått tapt på veien? Stadig flere sliter med psykiske helseplager, ufrivillig skolefravær øker, og frafallet i barneidretten er høyt. Stadig flere mennesker opplever ensomhet og utenforskap.
I denne boka undersøker Gunnar Jakobsen hva som skjer med fellesskapene våre når vi lever under en samfunnslogikk preget av stadig økende akselerasjon, optimalisering og kontroll. Med den tyske sosiologen Hartmut Rosas teorier som bakteppe og gjennom samtaler med blant andre Henrik Syse, Thomas Nordahl, Kjetil André Aamodt og André Mundal tegner Jakobsen et bilde av et Norge der vi snakker mer om fellesskap enn noen gang – men opplever mindre av det.
Dette er en bok om det vi står i fare for å miste – og om hvorvidt
vi rekker å snu.
Dette er det fjerde samarbeidsprosjektet med tidligere lærer Gunnar Jakobsen. Tidligere har han skrevet bøkene Jeg ser deg (Flux forlag, 2024), En lærers oppsigelse (2025), Med hjertet i hånden (2025, illustrert av Gøril Gjøystdal) og Jeg prøver så godt jeg kan (Lyrikkforlaget, kommer høsten 2026).
Min rolle har vært som redaktør, språkvasker, ombrekker og omslagsdesigner. Boka forventes utgitt høsten 2026.
«Det motsatte av fremmedgjøring er ikke lykke. Det er resonans – følelsen av å bli berørt av verden, og å berøre den tilbake.»
– Hartmut Rosa