På min personlige vei til bedre helse har jeg innsett at en helserevolusjon er påtrengende nødvendig i verden i dag. Vi trenger å endre vårt syn på hva helse er og på hva vi kan gjøre for å bedre livskvaliteten vår – for oss selv og for generasjonen som nå vokser opp.
«It´s more important to understand the imbalances in your body´s basic systems and restore balance, rather than name the disease and match the pill to the ill.»
(Mark Hyman)
Altfor mange mennesker går i dag rundt med redusert livskvalitet, plager og vondter som de ikke vet hva de skal gjøre med. Og alt for mange får ikke hjelp av legen sin. Jeg ønsker at flere skal innse og oppleve at det finnes andre veier å gå enn bare medikamentell symptombehandling.
Etter mitt syn er det nettopp det ensrettede fokuset på symptombehandling som er den største utfordringen når man først har blitt syk, og som hindrer mange i å bli friske. Moderne medikamenter har helt klart sin veldig viktige plass. Problemet oppstår når det tys til medikamenter som første og eneste løsning, og at enkle løsninger hindrer oss i å grave dypere for å adressere problemene ved roten.
Grunnen til at vi trenger en helserevolusjon bunner i to punkter; vi sliter stadig mer med kronisk uhelse – og konvensjonell medisin har få verktøy for å hjelpe.
Er vi egentlig så syke?
Verden er på mange måter ”bedre” i dag. Ny innsikt og teknologi har gitt oss forutsetninger som vi før bare kunne drømme om. Det er også helt riktig at mange sykdommer som tidligere var et problem, ikke lenger er det, iallefall i den vestlige, industrialiserte verden. Dette kan vi blant annet takke moderne legevitenskap for.
Men samtidig som mange sykdommer har minket i utbredelse, har andre økt, og nye diagnoser kommet til. Vi ser at såkalte livsstilssykdommer øker, slik som diabetes 2, og fedme/metabolsk syndrom/insulinresistens. Vi ser at ulike former for kreft øker. Og særlig ser vi at kroniske sykdommer, autoimmune lidelser, samt psykiske lidelser og diffuse diagnoser som utbrenthet, øker.
Slettes ikke alle av disse er akutt dødelige for oss. Allopatisk medisin har mange remedier for å holde døden unna. Derfor ser vi også at levealderen har økt. Men lang levealder og livskvalitet går ikke nødvendigvis hånd i hånd, så det å kun se på levealder gir ikke noe nyansert bilde av helsetilstanden vår.
De kroniske lidelsene er i aller høyeste grad med på å forringe livskvaliteten vår. Smerter, manglende energi og depresjon er med på å sette mange utenfor arbeidslivet. Vi overlever kanskje, men til hvilken pris?
Her er noen tall fra Geelmuydens bok fra 2013, «Sannheten på bordet»:
- Nærmere 700.000 nordmenn har eller står i fare for å utvikle diabetes
- Ikke noe sted i verden er det flere barn som får påvist sukkersyke
- 400.000 anslås å lide av depresjon
- 320.000 nordmenn forventes inneævrende år (2013) å bli undersøkt eller behandlet for hjerte- og karsykdom
- Halvparten av den norske befokning regnes som overvektig
- Allerede i 2006 ble det klart at unge norske menn har den dårligste sæden i Europa
- Forskning viser at så mye som hvert syvende par opplever ufrivillig barnløshet
- Nesten en tredjedel av det norske folk er i øyeblikket på trygd
«Vi liker å tro at Norge er et foregangsland innen helse, trygg mat og bærekraftig livsstil… Sannheten er dessverre at nordmenn har en høyere forekomst av kreft i prostata, testikkelkreft, tarmkreft, hudkreft, diabetes, MS, hoftebrudd, benskjørhet, kronisk smertediagnose, fibromyalgi, ryggplager, astma, psoriasis og allergier enn noen andre land.»
Andre steder kan vi lese:
«Livsstilssykdommer øker i forekomst i industrialiserte land der folk lever lenge. Eksempler på livsstilssykdommer er koronar hjertesykdom (hjerteinfarkt og angina), hjerneslag, høyt blodtrykk, visse typer kreft, type 2-diabetes, KOLS, benskjørhet, depresjon, medikamentmisbruk, overvekt, artrose, hiv/aids.» (Norsk Helseinformatikk)
«Sykdommer relatert til livsstil forårsaker mellom 70 og 80 prosent av norske dødsfall.
I Norge skyldes nesten fire av fem dødsfall hjerte- og karsykdommer og kreft, som stort sett kan relateres til livsstil, skriver Vårt Land.»
«Årlig dør 36 millioner på verdensbasis på grunn av dårlige livsstilsvaner og usunt kosthold. En av fire av disse rekker ikke å fylle 60 år, viser tall fra Verdens helseorganisasjon (WHO).»
Så selv om mye er «bedre» i dag, i form av bedre utbygget helsesystem, akuttmedisin og antibiotika, så har vi fått helt andre former for sykdommer, både som tar liv, og som forringer helsekvaliteten betraktelig mens vi lever, hos stadig yngre mennesker.
Så da gjenstår spørsmålet; hvorfor?
Svaret er antagelig sammensatt, men kjernen i problemet kan oppsummeres, om enn noe forenklet, slik: samfunnsstrukturen og teknologien har vokst så raskt at kroppene våre har ikke klart å holde følge. De belastningene som det moderne samfunnet utsetter oss for, er vi rett og slett ikke rustet til å takle på en optimal måte.
Hvorfor sliter så mange med helsa?
Kroppen slutter å fungere som den skal når belastningene den utsettes for blir for store. I dag utsettes vi for belastninger som er helt nye for oss i historisk sammenheng. Fysiologisk, biokjemisk og genetisk er vi de samme, men den verden vi lever i har endret seg radikalt.
Mangelfullt, ultraprosessert kosthold, mangel på bevegelse, forurensning av luft og vann, sprøytemidler, bruk av antibiotika, syntetiske hormoner og medikamenter, kjemiske vaskemidler, plast og hudpleieprodukter med hormonforstyrrende stoffer. I tillegg har mange en hverdag med kronisk stress, både fysisk og emosjonelt. Vi har levd i millioner av år uten denne eksponeringen, for deretter å få ”alt” over en periode på bare drøye 100 år.
Vi har beveget oss for langt bort fra vår «biologiske norm».
Hva er biologisk norm?
Biologisk norm handler om de faktorer som skal til for at vi holder oss friske – faktorer som har fulgt oss mer eller mindre siden «tidenes morgen». Mitt utgangspunkt er at den «livsstilen» vi har hatt lengst, er den som best spiller på lag med kroppen vår.
Dette inkluderer blant annet:
• et næringsrikt og råvarebasert kosthold
• mindre stress i ulike former
• variert bevegelse og riktig pust
• naturlig eksponering for lys
• nærkontakt med naturen, mikrober og rent jordsmonn
• en «ren» livsstil, mest mulig fri for toksiner
• samt samfunsstrukturer som nærer vår psykiske helse
Hvorfor blir vi ikke friske?
Men finnes det ikke medisiner mot sykdom? Antagelsen er at leger hjelper oss å bli friske når vi har blitt syke og at Norge er en velferdsstat med godt utbygget, moderne helsesystem – et sikkerhetsnett som er der for oss når vi trenger det.
Mange har også den oppfattelsen at moderne, medikamentbasert medisin gjør oss friske. Fort. Årsaken til det er nok at piller ganske fort kan fjerne visse symptomer. Slik som Ibux fjerner hodepinen i løpet av en halvtimes tid. Ganske magisk? Men den gjør absolutt ikke noe med årsaken til hodepinen. Så de underliggende årsakene forblir. Og hodepinen vil dermed ofte komme tilbake.
Og så tar man en Ibux til. Helt til man har tatt så mange Ibux at mage og fordøyelse får lide, som igjen kan trigge andre plager og symptomer. Istedet for å fikse hodepinen via dens årsaker, har vi symptombehandlet oss til enda større problemer og enda flere vondter.
Vi har lenge trodd at de genene vi har fått utdelt avgjør vår skjebne. Har man gen x eller y, så er man nærmest garantert å få sykdom a eller b. En slik deterministisk holdning fører gjerne til at mennesker i større grad oppfatter seg selv som hjelpesløse ofre for, og velger bort å ta ansvar for seg selv.
Epigenetisk forskning viser at få lidelser skyldes genetikk alene. Livsstil og miljøfaktorer spiller som regel inn. Kroniske diagnoser tar gjerne lang tid å utvikle. Mange og sammensatte faktorer kan ha hatt betydning. Faktum er at det ikke finnes ingen pille som kan fikse disse.
Ofte sidestiller vi fravær av symptomer med at vi har blitt «friske». Dessverre er det gjerne slik at de samme årsakene som har ført til ett symptom, ofte fører til flere ulike symptomer og lidelser på sikt. Det hjelper derfor lite å bare maskere symptom x eller y. Så lenge de underliggende årsakene ikke blir adressert, vil disse fortsatt ”leve” i beste velgående og fortsette å gjøre ugagn i kroppen.
Den allopatiske medisinen kommer til kort
Det vi ser er at den allopatiske medisinen, som det vestlige helsesystemet i stor grad er bygget på, kommer til kort når det gjelder å behandle og kurere kroniske lidelser. Innen kirurgi og annen akuttmedisin får den til svært mye, men kronisk sykdom og mer diffuse og/eller sammensatte diagnoser, er en langt større utfordring.
Stadig flere opplever at fastlegen ikke kan hjelpe dem, og at de primært blir tilbudt smertelindring og andre medikamenter for å adressere symptomer, mens årsakskartlegging og forebygging ikke får særlig stor plass. Allopatisk medisin, iallefall slik den blir utøvet av offentlige helsesystemer, beskjeftiger seg lite med årsaker og sammenhenger, men adresserer i større grad separate symptomer og lidelser.
Standard blodprøver gir bare et delvis bilde av den reelle tilstanden til pasienten. I tillegg vektlegges ernæring lite, tarmflora har lenge vært undervurdert, biokjemiske årsaker til psykiske symptomer har vært lite anerkjent, for å nevne noen av problemområdene.
I tillegg til de skolemedisinske prinsippene, er systemet i seg selv en utfordring. Det offentlige helsevesenet gir liten tid for lege og pasient til å se på de nødvendige faktorene for å finne nettopp årsakene til sykdom. Hvordan kan man forvente å finne hva som egentlig ligger til grunn for et symptom når man knapt har et kvarter til rådighet? Komplekse og sammensatte årsaker tar tid å nøste opp i.
Det beste fra begge verdner?
Fremtidens medisin bygger antagelig på en modell basert på en form for integrert medisin, med det beste fra ulike tilnærminger. Det finnes i dag såkalt funksjonellmedisinske prinsipper som forsøker å nettopp skape denne integreringen. Den benytter en del av den samme testingen og vitenskapelig baserte metoder i diagnostisering og behandling som skolemedisinen, men trekker inn årsaksutredning, grundigere diagnostisering, livsstil og emosjonelle faktorer i langt større grad. Skillet er ikke like skarpt mellom det «fysiske» og det «psykiske». Metodene er mer omfattende. Man graver dypere og genetikk spiller en mindre deterministisk rolle.
Vi må endre vårt syn på helse og på sykdom, og begynne å innse hvilke ting som egentlig påvirker oss, og hva vi kan gjøre med det. Det starter med kunnskapsøkning og holdningsendring hos hver enkelt av oss.
Helserevolusjonen starter med deg!