Mange har den oppfattelsen av moderne, medikamentbasert medisin gjør oss friske. Men stemmer det? Årsaken til denne oppfattelsen er antagelig at piller ganske fort kan fjerne visse symptomer. Slik som Ibux fjerner hodepinen i løpet av en halvtimes tid. Ganske magisk? (Foto: Bruno Nascimento)
Ofte sidestiller vi fravær av symptomer med «frisk». Men maskere og å kurere er ikke det samme. Det hjelper derfor lite å bare fjerne symptom x eller y. Så lenge de underliggende årsakene ikke blir adressert, vil disse fortsatt ”leve” i beste velgående og fortsette å gjøre ugagn i kroppen. En Ibux gjør ikke noe med årsaken til hodepinen. Så de underliggende årsakene forblir.
Dessverre er det også slik at de samme årsakene (eksempelvis en betennelsestilstand, en vitamin- eller mineralmangel) som har ført til ett symptom, ofte fører til flere ulike symptomer og lidelser på sikt.
Om man “blir frisk” av medisiner, kommer med andre ord an på hvordan vi definerer begrepet “frisk”.
Bivirkninger av medikamenter
Hva med bivirkninger som ofte følger med på lasset? Hvordan teller disse i helseregnestykket? Tunge skyts som sendes inn for å knekke patogener, som eksempelvis antibiotika eller cellegift, kan redde liv og være nødvendig, men svekker også ofte verten ytterligere, og kan være med på å disponere for annen sykdom senere.
Og så var det den Ibuxen. Neste gang hodepinen kommer tar man en Ibux til. Og en til. Helt til man har tatt så mange Ibux at mage og fordøyelse får lide, som igjen kan påvirke immunforsvaret i negativ retning. Istedet for å fikse hodepinen via dens årsaker, har vi symptombehandlet oss til enda større problemer og enda flere vondter.
Vi kan lese at medikamentbruk i seg selv er en trussel mot folkehelsa. Enkelte har beregnet at bruk av medikamenter ligger som dødsårsak nummer tre på lista, etter hjertekar-sykdom og kreft. Når vi stiller spørsmålet om hvorvidt medikamenter gjør oss friske, bør dette også tas med i betraktningen.
Visste du forresten at det i Norge er lov å la være å offentliggjøre forskningsresultater som tester effekten av medikamenter?
Hver femte norske kliniske studie havnet verken i offentlige, søkbare forskningsdatabaser eller ble vitenskapelig publisert, viser en gjennomgang fra 2017. Dette betyr i bunn og grunn at den forskningen som er mulig å finne, kan gi et svært feilaktig bilde av hvordan et medikament virker og hvilke bivirkninger det gir.
Nå blir norske forskere lovpålagt å dele resultatene fra medisinstudier på mennesker. Men kommer loven til å bli fulgt? I USA bryter seks av ti studier loven, uten straff. Dårligst til å følge loven i USA er myndighetene selv.
Et viktig skille
Vi ser at moderne medisin redder mange fra en sikker død, og levealderen øker fortsatt såvidt. Likevel argumenterer flere for at levealderen ikke er så mye høyere enn den var i paleolittisk tid, selv om den gjennomsnittlige da var mye lavere på grunn av høy spedbarnsdødelighet.
“People who survived childhood most commonly lived 68 to 78 years, said Michael Gurven, an anthropologist at UC Santa Barbara who studies the hunter-gatherer lifespan.”
Moderne medisin og antibiotika har helt klart reddet mange liv og ført til en økning i levealder sammenlignet med tidligere tider etter jordbruksrevolusjonen.
Men en ting er å overleve, en annen ting er hvordan vi føler oss, hvordan livskvaliteten oppleves. Det går et viktig skille mellom infeksjonsrelaterte/akutte tilstander og kroniske sykdommer/livsstilssykdommer. Kroniske diagnoser kan ta årevis og utvikle. Mange og sammensatte faktorer kan ha spilt inn.
Det er en grei dose logikk i at det ikke finnes særlig mange quick fixes å velge mellom når det kommer til slike utfordringer. Ingen enkeltpille kan fjerne disse belastningene fra kroppen over natta, eller rette opp mangler på næringsstoffer.
Kroniske livsstilssykdommer er utfordringen
Det vi ser er at den allopatiske medisinen, som det vestlige helsesystemet i stor grad er bygget på, kommer til kort når det gjelder å behandle og kurere kroniske lidelser. Innen kirurgi og annen akuttmedisin får den til svært mye, men kronisk sykdom og mer diffuse og/eller sammensatte diagnoser, er en langt større utfordring.
Stadig flere opplever at fastlegen ikke kan hjelpe dem, og at de primært blir tilbudt smertelindring og andre medikamenter for å adressere symptomer, mens årsakskartlegging og forebygging ikke får særlig stor plass.
Diagnostisering
Vi må muligens også se på hvordan den allopatiske medisinen diagnostiserer, altså konkluderer med hva som feiler pasienten. Standard blodprøver gir bare et delvis bilde av den reelle tilstanden til pasienten. I tillegg vektlegges ernæring for lite, tarmflora har lenge vært undervurdert, biokjemiske årsaker til psykiske symptomer har vært lite anerkjent, for å nevne noen av områdene hvor det er rom for forbedringer.
“Stadig flere som jobber i helsevesenet tar til orde for at det har sine ulemper å stille faste diagnoser, og at man i mange tilfeller får problemer med den rette linjen mellom symptom/diagnose og behandling. Drude von der Fehr og professor i helsevitenskap Gunn Engelsrud sier i boken “Når kroppen tenker (2008) at det ikke lenger er mulig å hevde at det for hver lidelse finnes en tilsvarende og riktig behandlingsmetode eller at det foreligger absolutte grenser mellom behandlingstrengende og ikke behandlingstrengende.” (Åse Dragland – Kroppens skjulte intelligens)
Det offentlige systemets kapasitet
I tillegg til de skolemedisinske prinsippene, er systemet i seg selv en utfordring. Det offentlige helsevesenet gir liten tid for lege og pasient til å se på de nødvendige faktorene for å finne nettopp årsakene til sykdom.
Hvordan kan man forvente å finne hva som egentlig ligger til grunn for et symptom når man knapt har et kvarter til rådighet? Komplekse og sammensatte årsaker tar tid å nøste opp i.
“Den amerikanske psykologoen Ross Buck påpeker at frem til den medisinske teknologiens og den vitenskapelig farmakologiens gjennombrudd, har legene tradisjonelt sett måttet sette sin lit til placeboeffekten. De har måttet inspirere hver enkelt pasient til å ha tiltro til sin egen indre evne til helbredelse. For å kunne oppnå resultater måtte legen lytte til pasienten, opparbeide en relasjon til vedkommende, og også stole på sin egen intuisjon.
Dette er egenskaper legene ser ut til å ha mistet på veien til nærmest utelukkende å basere seg på «objektive» målinger, teknologibaserte diagnosemetoder og «vitenskapelige» kurer.” (Gabor Matè, Når kroppen sier nei – prisen vi betaler for skjult stress)
Oppsummering
Hvorvidt moderne medisin gjør oss “frisk” er derfor, etter min mening, et spørsmål som er høyst relevant å stille. Jeg stiller ingen spørsmål ved moderne medisins nødvendighet. Spørsmålet er om den har fått for stor plass, og i tillegg har tatt fokus bort fra andre faktorer som kan ha vel så stor sjanse for å gjøre oss varig friske.
“In the grand scheme of human longevity, the contribution of modern medicine is minor. In fact, it’s barely moved the needle.” (kilde)