I disse tider gjelder det å holde tunga rett i munnen. Det gjelder oss alle. Absolutt alle. Hva vi sier, hvordan vi sier det. Det er mange minefelt nå. Mange hårfine beregninger som må gjøres. Alle bør vi gå en ekstra runde og spørre oss selv hva vi ønsker å oppnå med det vi sier og deler. Hvordan vil det påvirke og hvem? Og kanskje viktigst: bidrar det til noe positivt? Drar det i riktig retning? (Foto: Maria Lysenko)
Dette er ekstra vanskelig i en tid hvor de fleste er påvirket av frykt og bekymring i større eller mindre grad. Vi er ekstra on the edge. Vi har litt kortere lunte. Vi har litt mer aggresiv tastaturføring. Både journalister og mannen/kvinnen i gata.
En ting er sikkert: Det er vanskelig å finne oppløftende overskrifter i avisene. De 10 første du snubler over inne på nettavisene handler om smitte og død og respiratorer og mørke statistikker fra rundt omkring i verden. Det verste først og størst. Vi kommer ikke unna at avisene fortsatt lever av klikk. Journalister skal også ha betalt.
Men hva er nødvendig folkeopplysning og hva er unødvendig spredning av frykt og bekymring? Både i aviser, på sosiale medier og ellers?
Det er ved dette avgjørende skillet at folk nå flyr i strupen på hverandre. For mange er oppgitt over å bli solgt til i disse tider. Oppgitt over mennesker som prøver å melke situasjonen for kroner og øre. Og sprer rundt seg med lovnader omkring mirakelmidler som skal både beskytte og kurere.
La oss ha en ting på det rene:
Dette er på ingen måte greit og strider også med markedsføringslovgivningen. Noen har allerede blitt utdelt saftige bøter for å komme med uholdbare og udokumenterbare påstander. Loven er på saken, og bra er det.
Faktum er at vi ikke kjenner noen «kur» mot det som nå herjer.
Vi vet ikke om annen konkret og sikker beskyttelse mot smitte enn basic smittevern.
Det er realiteten som vi alle burde forholde oss til, først og fremst.
Samtidig så tegner deg seg også et bilde som viser oss at sterkere og friskere kropper motstår sykdommen bedre når man først er smittet. Tendensene (for å bruke et beskjedent ord) er klinkende klare. Den store majoriteten av de som rammes hardest har en eller annen form for underliggende «svakhet»/sykdom (jeg unngår å bruke konkrete tall her, da disse endres fortløpende). Flere tar nå til orde for at dette bør komme mye bedre frem.
Mediene har også begynt å ordlegge seg annerledes enn i begynnelsen. Flere skriver nå “koronarelaterte dødsfall”, ikke nødvendigvis “koronadødsfall”, i betydningen at reell dødsårsak kan være ting som sekundær bakteriell infeksjon (i land hvor resistente bakterier er et stort problem er dette antagelig utbredt) eller at korona kun var dråpen som fikk et nesten fullt glass til å renne over, og dermed ikke kan sies å være eneste “årsak”.
Dette er ikke noe nytt eller revolusjonerende. Det er det samme vi ser når det kommer til influensa eller annen lignende sykdom. Det er de svakeste, de med underliggende (og gjerne kronisk) sykdom fra før, som får kjenne det sterkest.
Vi har også sett noen fete typer som har formidlet at “unge og friske” mennesker også kan bli alvorlig syke og dø. Som vanlig er det ingen regel uten unntak. Og det er absolutt en relevant opplysning som bør deles.
Men likevel: til nå er det snakk om en forsvinnende liten prosentandel og jeg kan ikke la være å tenke i følgende baner: Vi som jobber innen denne bransjen ser hvor mange mennesker som sliter helsemessig, selv om de ikke har fått noen offisiell diagnose.
Dette er i seg selv et enormt problem.
Underdiagnostisering av kroppslige mangler og ubalanser. I tillegg ser vi hvor lang tid det kan gå fra man utvikler de første ubalansene til alvorlige symptomer blir synlige. Mange blir først da tatt på alvor i helsevesenet og gitt en diagnose. Og vi vet at stadig yngre mennesker rammes av kroniske lidelser, også de som før primært rammet eldre. Det er med andre ord ikke nødvendigvis antall år man har levd som er det avgjørende. Og heller ikke diagnosene man har i journalen.
Det ville nærmest vært overraskende om vi ikke finner tilfeller hvor «unge og friske personer uten underliggende diagnose» opplever komplikasjoner. Mest sannsynlig vil det skje, og det er antagelig vanskelig å være helt sikre på om det foreligger underliggende ubalanser som ennå ikke er avdekket. Grunnet personvern blir heller ikke alle opplysninger sluppet.
Jeg er ikke storfan av utbroderende spekulering, men synes likevel det er på sin plass å nevne dette. Jeg tror ikke vi er tjent med en oppfattelse av at dette viruset herjer rundt 100% på måfå, og jeg kan heller ikke se særlig solid grunnlag for en slik antagelse foreløpig – tvert imot.
Men så kommer den andre delen av ligningen:
Det vi også vet med overbevisende dokumentert grunnlag er at livsstil, ernæring og øvrige miljøpåvirkninger spiller inn når det kommer til utvikling av en hel rekke sykdommer.
Så da blir spørsmålet:
Er det tilsvarende uetisk å oppfordre mennesker til å ta vare på seg selv ved hjelp av gode, mainstream livsstilsvalg som vi vet minsker sjansene for livsstilssykdommer og dermed for å potensielt øke oddsene for et uproblematisk møte med patogener, som det er å selge helbredende bønner til 2000 kroner stykket?
Jeg har vanskelig for å svare ja.
Jeg mener det helt klart går et skille mellom forsvarlig og matnyttig (bokstavelig talt) folkeopplysning og kynisk markedsføring basert på udokumenterte påstander.
Her er det med andre ord helt nødvendig å holde tunga rett i munnen og evne og skille snørr og barter.
Men så har vi dette med å spre unødvendig bekymring da…
Da tenker jeg som så:
Myndighetene oppfordrer oss også til ansvarliggjøring ved hjelp av bevisstgjøring i denne situasjonen. De pålegger det oss faktisk. Mange kan sikkert bli vettaskremt av alle disse påleggene. Denne voldsomme ansvarliggjøringen av hver enkelt. Ikke utsette andre for smitte. Følge reglene. Gjøre vårt for fellesskapet. Ta en for teamet. Evne og se forbi vår egen nesetipp. Vi har til og med begynt å leke politi overfor hverandre.
Hvorfor skulle det være annerledes med ansvarliggjøring omkring øvrig livsstil og eksempelvis ernæring? Når vi er enige om at det, dersom vi følger regnestykket lenger oppe, er solid hold for at dette kan dra i riktig retning?
Er ikke dette generell folkeopplysning?
Handler ikke alt om bedring av odds?
Burde vi ikke være villig til å gjøre alt vi kan, slik som vi gjør ifbm smittevern?
Hvorfor blir vi så innmari provosert av det?
Mer provosert enn av lockdown?
Hva er det med den ansvarliggjøringen for egen helse vi ikke vil høre?
Vi kan desinfisere oss, bure oss inne og bli permittert fra jobben, men grandisen og Pepsi Maxen skal ingen få ta fra oss? Er det der det ligger?
Jeg vet ikke. Jeg bare spør.
Selv om jeg antar at noen hardnakket vil påstå at det ikke foreligger noe som helst data som beviser at verken grandis eller Pepsi Max øker sjansene for å dø av koronavirus. Stemmer vel det.
Men jeg er nødt til å spørre.
Noen må spørre.
Om vi ikke klarer eller ønsker å legge sammen to og to og forholde oss til svaret.
For det er ikke første gangen vi ser disse mekanismene.
Vi som jobber med helse og ernæring får stadig vekk kjenne på kroppen hvor sårt dette temaet ofte kan være. Et minefelt, rett og slett. Igjen spiller nok frykt inn i stor grad. Frykt for at vi ikke er bra nok, gjør det godt nok, tar gode nok valg, for oss selv og familien.
Mange har en hektisk hverdag og makter ikke gjøre så gode valg i matveien som de kanskje føler de burde. Presset er stort, samtidig som at matindustrien ikke nødvendigvis gjør det enklere for oss heller. Det er den ultraprossesserte maten som møter oss mest fargesprakende i butikkhyllene, med løfter om «enkelt, kjapt og billig».
Det er ikke bare enkelt å være forbruker. Det krever av oss. (Det burde ikke være slik, det burde være enklere, men enn så lenge er det dessverre slik. Her ligger det en stor og viktig fremtidig oppgave både for oss forbrukere og for industrien og myndigheter!)
Kosthold er langt i fra den eneste livsstilsfaktoren som har innvirkning på helse, men det er stadig mer som tyder på at den ultraprosesserte maten er en av de virkelig store synderne i kostholdet vårt. En stor bidragsyter til livsstilssykdommer og metabolske ubalanser inkludert fedme og overvekt.
Likevel er fokuset spredt og det snakkes enda i stor grad om kalorier, fett, lavkarbo/høykarbo og intrikate uoverenstemmelser om hvilken kostholdsretning som er den optimale. Det er ikke rart folk blir forvirra, kaster inn håndkleet, forholder seg til den enkle nøkkelhullsmerkingen og rasker med seg en grovbunnet grandis i butikken. Jeg skjønner det godt jeg!
Men tilbake til poenget.
Er det ok å oppfordre til å gjøre gode valg når det kommer til livsstil og ernæring med hentydning om at det kan virke til din fordel i disse tider?
Vit dette:
Vi er inne i et paradigmeskifte når det kommer til helse. Den «gamle» helsemodellen er utdatert. Vi kommer fortsatt til å ha bruk for mye av den, inkludert moderne medikamenter, kirurgi, antibiotika og behandling.
Men vi er nødt til å skifte fokus fra å være passive, hjelpesløse pasienter til å være prokative, informerte og bevisste aktienter som stepper opp og tar ansvar for oss selv og egen helse basert på våre forutsetninger. Vi er nødt til å gi slipp på den utdaterte holdningen om at det kun er leger/fagfolk som har noe de skulle ha sagt om oss, kroppen vår og helsa vår.
Fordi fremtidens viktigste helsetiltak er ikke behandling, men forebygging.
Forebygging som skjer via valgene vi alle gjør, hver eneste dag. Hva vi spiser, hva vi smører på huden, hvordan vi lever, beveger oss, hva vi eksponerer oss for av negative eller positive faktorer, hvilket stressnivå vi godtar, hvilket mindset vi velger, hvilken kunnskap vi skaffer oss for å ta så gode valg som mulig.
Det finnes også en hel del miljøpåvirkninger som vi ikke selv er herre over. Dette er jeg alltid nøye med å understreke, ellers kan man fort bli beskyldt for å “dele ut skyld” og dermed også skape frykt. Vi er ikke en gang født som blanke ark. Ubalanser kan “arves” fra foreldre (og besteforeldre, oldeforeldre osv.) og de første årene av livet er vi ikke selv herre over hva vi spiser, hvordan vi blir behandlet og ivaretatt. Et viktig grunnlag for helse legges tidlig i livet. Og heller ikke når vi blir voksne vil det være alt vi selv kan rå over.
Så, nei, vi får ikke påvirket alt! Men det blir desto viktigere å fokusere på det vi kan gjøre noe med! Forutsetningene vil variere fra person til person, men grunnprinsippene er de samme, og absolutt alle kan gjøre noe!
Dette kan ingen lege eller behandler gjøre for oss.
Dette er ene og alene opp til oss.
Og så finner vi selvsagt støtte i fagfolka, sørger for å sjekke inn med dem for å holde et øye med hva som foregår i kroppen – er proaktive, justerer oss etter hva vi trenger. Et dynamisk samarbeid.
I fremtiden vil vi lete etter årsaker til sykdom, forsøke å balansere, fremfor å passivt motta medikamenter for å fjerne symptomer. Det er denne uforholdsmessig store vekten på symptombasert behandling som fører til at mange til slutt ender opp med en svekket kropp og en eller flere diagnoser, fordi de underliggende ubalansene aldri ble avdekket eller adressert. I tillegg kommer bivirkninger fra medikamenter på toppen. I USA er medikamentbruk og medisinsk feilbehandling i seg selv tredje største dødsårsak.
Dette er et enormt problem.
Og et problem som har vært her lenge. Et problem som mange av oss som jobbe med ernæring og helhetlighelse lenge har prøvd å flytte fokus over på. På linje med overforbruket av antibiotika som også kommer tilbake og biter oss grundig i ræva. Nå blir det ekstra tydelig, når det dukker opp et konkret patogen som utgjør en umiddelbar trussel for nettopp de menneskene som fra før sliter med svak helse.
Og da er det ikke særlig gunstig at journalister setter «alternative guruer» som selger helbredelsesbønner (for å beskytte mot og kurere virus) og ernæringsfolk som oppfordrer folk til å gjøre gode kostholdsvalg (uten noen form for lovnader enn at vi vet at det potensielt styrker kroppen) i samme bås, kaller samtlige for skamløse opportunister og ber alle brenne i helvete.
Det er riktignok litt uklart hva Helsekontrollen (som ber “alternativguruene” brenne i helvete) mener havner i denne kategorien, men jeg finner det ikke spesielt oppløftende å bli bedt om å bure seg inne – vel, akkurat det er vi forsåvidt på sett og vis allerede, fair enough – men ikke som passive og hjelpesløse ofre som ikke har noe som helst vi skulle ha sagt omkring vår egen skjebne, helse og liv, men vente på frelsen som skal komme utenfra. Må det være så svart-hvitt altså? For meg har også dette et snev av nyreligiøsitet over seg, helt ærlig.
Kanskje er det for mange en befriende følelse å få beskjed om at det ikke er opp til oss, men det er neppe særlig fruktbart i lengden. Vi kan ikke stole ene og alene på brannslokking. Dette er ikke det siste viruset vi vil få besøk av. Neste gang kan det være et heftigere et.
Fremtidens helseutfordringer vil kreve ansvar av oss.
Fremtidens helsesystem vil kreve et større fokus på helhet og forebygging.
På adressering av rotårasaker fremfor medikamentell symptombehandling.
På miljøpåvirkning, livsstil og ernæring.
På hva du og jeg kan gjøre for å bedre oddsene våre.
På å inkludere meg og deg som aktive deltakere med mulighet for å påvirke egen skjebne.
Så la oss alle prøve å holde tunga rett i munnen.
Skille snørr og barter.
Bevare kritisk sans, men også nysgjerrighet og proaktivitet.
Unngå skremselspropaganda, udokumenterte påstander og uøndvendig spekulasjon, men likevel ivareta evnen til enkel hoderegning, drive folkeopplysning og forsøke å holde opp en viss spirit og bevisstgjøring i befolkningen i tråd med den helserealiteten vi alle er nødt til å forholde oss til før eller siden.
