«And what I want is one strawberry. In total silence.” Vi kvinner er eksperter i en hel del øvelser. Vi er veldig bevisste på å ta vare på oss selv. Kosthold, trening. Samtidig er vi kanskje enda mer bevisste på å ta vare på alle andre. Partner, barn, familie, kolleger, nære og mindre nære venner og bekjente.
Noen ganger kan det tippe over. Vi setter oss selv for langt ut på sidelinjen, litt for lenge. Helt til vi har havnet så langt unna banen hvor det virkelige livet utspilles, at vi knapt skimter den i horisonten. Og veien tilbake kan være lang og vanskelig.
Det er denne reisen Shauna Niequist beskriver i boka Present over Perfect.
«This is a love story, like all my favourite stories. It´s a story about letting yourself be loved, in all your imperfect, scarred, non-spectacular glory. And it´s about the single most profound life change I´ve yet encountered.»
Poesi som får tårene til å trille
Boka er nærmest poesi fra ende til annen, og fikk flere enn en gang tårene til å strømme hos meg. En bok som ikke bare leses, men også føles. Shauna Niequist traff en nerve i meg, og jeg er ikke den eneste. At den havnet på toppen av New York Times´ bestseller-liste, er en indikasjon på det.
Og jeg tror grunnen er at så mange kvinner kjenner seg igjen. I Shaunas historie finner vi igjen bruddstykker av vår egen. Om savn, lengsel – en lengsel etter å stoppe opp og kjenne på livet på ekte – noen drøye armlengdes avstander bort fra alt som «må gjøres».
«And I´m so tired. I miss my friends. I sleep terribly. I snap at my kids more than I want to, and then I lay in bed at night feeling guilty about it. I spend more time asking my husband for help with the dishes or the kids than I do asking him about his life and dreams and ideas. Who wins, then?”
Tidsklemme og evige karuseller
Mange bærer et ønske om å hoppe av karusellen. Tidsklemma er litt for stram.
Shauna beskriver det slik:
«I feel like I´m driving a car 100 miles an hour with music blaring out of open windows. I screech into a parking lot, throw the car in park, sprint into 7-Eleven, and race to the back of the store. I throw my head back under the Slurpee machine, and I fill my mouth with red Slurpee, tons and tons, running down my face and neck. I just keep gluping and gulping, sticky red corn syrup-y sludge, more and more, until I stand up, smeared and dripping, and race back for the car, on to the next thing, jamming the car into reverse, music at mind-numbing volume. That´s how I feel. And what I want is one strawberry. In total silence.”
Flink-pike i nød
Pre-programmerte mønster i flink-pike stil ulmer ofte i bakgrunnen og får oss stadig til å presse oss bare litt lenger. Litt lenger enn vi strengt tatt burde. Vi synes det er vanskelig å si «nei». Vi føler vi «burde». Vi lever etter forventninger som vi kanskje ikke engang lenger vet hvem tilhører.
«Part of being an adult is taking responsibility for resting your body and soul. And part of being an adult is learning to meet your own needs, because when it comes down to it, with a few exceptions, no one else is going to do it for you. Frankly, the men I know don´t really struggle with this. They´ve been raised to eat when they are hungry, sleep when they´re tired, run when they´re antsy, leave when they´re ready to leave. But even the most driven, articulate, strong women I know struggle to really meet their own needs.”
Jeg har under lyttingen tidvis synes synd i forfatteren, og innsett at jeg selv har langt færre utfordringer med de problemstillingene hun presenterer enn det mange tydeligvis har. Og det er jeg takknemmlig for. Alle er vi forskjellige.
Samtidig adresserer hun ting som de fleste i større eller mindre grad har behov for å ta til oss i en hektisk verden. Et viktig budskap om å aldri glemme å stoppe opp, kjenne etter, lytte til kroppen og ta egne behov på alvor.
Hvor viktig dette er, har jeg kjent ekstra på etter at jeg leste psykolog Gabor Matès bok «Når kroppen sier nei – prisen vi betaler for skjult stress», som handler om hvordan studier finner tydelige sammenhenger mellom vår evne til å ivareta egne behov og utvikling av sykdom.
Hekta på travel
Kanskje er vi ikke selv klar over at vi bruker støy og travelhet som en form for dop – og for å holde følelser på avstand. Vi skyver bort det vi innerst inne vet vi hadde hatt godt av å ta tak i. Fordi det er skremmende og vanskelig. Men det forsvinner ikke selv om vi feier det under teppet. Tvert imot får det lov til å vokse og gjøre ugagn, ikke ulikt en kreftsvulst…
«Most of us have a handful of these drugs, and it´s terrifying to think of living without them. It is terrifying: wildly unprotected, vulnerable, staring our wounds right in the face. But this is where we grow, where we learn, where our lives actually begin to change.”
Litt om Gud
Forfatteren er, i motsetning til meg, dypt religiøs. Hyppig bruk av ordene «Gud» og «Jesus» har erfaringsmessig ikke alltid ressonert så godt hos meg. Det er rett og slett veldig fremmed.
Men jeg har valgt å se bak ordene, og heller prøve å komme til bunns i hva dette symboliserer for forfatteren. Og da er jeg med en gang i ressonans. Tilliten til en form for høyere bevissthet er god og trygg. Om vi kaller det Gud, Universet eller noe helt annet, er egentlig ikke så viktig.
Det får meg til å innse at det er disse stigmatiserende og kategoriserende navnene som skaper motstand i oss, og som også skaper konflikter i verden. La ordene ligge, se bak. Og kjenn etter. For jeg tror det er noe grunnleggende i alle oss mennesker at vi søker mot noe større. En mening. Det er dette religion har sørget for. Men vi behøver ikke dogmene, kun det gode, trygge. Vissheten om ubetinget kjærlighet. At vi er gode nok til å bli elsket, uansett.
«Stop. Rest. Play. Create. Connect. Cultivate silence. And in that silence, you´ll discover the voice of love you´ve been aching to hear.”
Lytt!
Jeg anbefaler boka som lydbok. For forfatteren leser selv, og hun har en egen måte å formidle budskapet på som gjør opplevelsen enda mer poetisk og enda mer dyp. Når du lytter, frigjør du samtidig synssansen din og budskapet blir forsterket. Jeg har sittet i skogen, ligget under trær og fulgt elva med øynene mens jeg har lyttet til den spede, sjelfulle stemmen til Shauna Niequist.
«My prayer is that this book will be a thousand invitations, springing up from every page, calling you to leave behind the heavy weight of comparison, competition, and exhaustion, and to recraft a life marked by meaning, connection, and unconditional love.”
Er dette deg – også?
Føler du på stress?
Føler du på at to-do-lister har fått litt for stor plass i hverdagen din?
Føler du at livet haster forbi, mens du står på sidelinjen?
Kjenner du på at du legger for mye energi i å please andre?
Synes du livet består i for mye klesvask og for lite tid til å gjøre ingenting?
Savner du en indre kontakt med deg selv og familien?
Savner du noe mer?
Jeg vil dele mer tanker omkring Shauna Niequists bok Present over Perfect på min Instagram-profil i tiden som kommer, og det vil også bli fokus på disse tingene i min og Naturkildens Facebook-gruppe. Heng gjerne med.
“Here it is.
Here´s the love: it´s in marriage and parenting. It´s in family and friends. It´s in sacrifice and forgiveness. It´s in dinner around the coffee table and long walks.And let me tell you where it´s not: it´s not in numbers – numbers in bank accounts, numbers on scales, numbers on report cards or credit cards.
The love you´re looking for is never something you can calculate. It´s not something you can buy or earn or hustle for.
It´s something you discover in the silence, in the groundedness, in the sacred risky act of being exactly who you are – nothing more, nothing less. In that still, holy space, the love you´ve been frantically hunting for all along will bloom within your ribs. And you will know, in that moment, that it has been there all along, like a whisper, the very Spirit of God himself.
If we just keep coming back to the silence, if we keep grounding ourselves, as often as we need to, in God´s wild love, if we keep showing up and choosing to be present in both the mess and in the delight, we will find our way home, even if the road is winding, and full of fits and starts.
We will find our way home.”
